Kommentatorenes forbannelse

La ham få en annen stav da, mann! Stafett er stafett. Saken er biff, saken er karbonade …

På 70-, 80- og 90-tallet hadde NRK et knippe fargerike sportskommentatorer som ga publikum uforglemmelige idrettsopplevelser og sitater som har blitt faste uttrykk i det norske språk. Bjørnsen og Jorsett ledsaget TV-titterne runde etter runde på skøyteisen. På langrennsarenaen var Rike og Carlsen et radarpar. Knut Th. Gleditch var alpin- og fotballkommentator i den norske storhetstida i begge sportene. På radio dominerte Bjørge Lillelien, som sågar ble legendarisk i England for sin elleville «rant» etter at Norge hadde slått England i fotball. «Vi er best i verden, vi er best i verden!»

Men livet som kommentator på evig jakt etter store sportsøyeblikk rundt omkring i Norge og verden hadde sin pris. Svært mange av de legendariske sportskommentatorene gikk bort tidlig. Ble livet for ustabilt, med store deler av året på reisefot? Ble presset ved å være allemannseie år etter år for stort? Ble det for mange sene kvelder med noe godt i glasset for å stresse ned etter en hard arbeidsdag?

Bjørge Lillelien (1927–1987) er en legende – ikke bare i Norge, men også i utlandet. Da Norge slo England i fotball i 1981, gikk han bananas med en seierstale som en engelsk avis senere kåret til tidenes kommentatorprestasjon. Lillelien kommenterte også langrenn i mange år. Hans kommentatorstil var veldig personlig, med overdrivelser, ordspill og følelsesutbrudd. Da Ivar Formo vant 5-mila på ski i OL i 1976, utbrøt han: «Saken er biff, saken er karbonade, saken er ertesuppe!» Lillelien døde av kreft bare 60 år gammel.

Knut Theodor Gleditsch (1938–2001), vanligvis bare kalt Knut «Th.» Gleditsch eller «Gle», kommenterte hovedsakelig alpint og fotball – først i NRK, senere i TV3. Gleditsch var en kommentator med pondus og humør, og han var kjapp i replikken. Gle kommenterte blant annet sju verdensmesterkap i fotball, og ble stemmen som ledsaget store idrettsøyeblikk, for eksempel Ole Gunnar Solskjærs seiersmål i mesterligaen. Da Rosenborg slo storlaget Dortmund i 1999, utbrøt han: «Tysk fotball har aldri blitt avkledd så mye siden stripteasen ble oppfunnet i Tyskland.» Gleditsch døde av kreft 62 år gammel.

Kjell Kristian Rike (1944–2008) kommenterte både fotball, langrenn og skyting på NRK i mange år, men var nok mest kjent som skiskytterkommentator i tospann med Jon Herwig Carlsen. Pessimisten Kjell Kristian og optimisten Jon Herwig ble en legendarisk duo med en fantastisk dynamikk, og de to fikk hedersprisen under Gullruten i 2007. Rike og Carlsen var sentrale i arbeidet med å revolusjonere skiskyttersporten til å bli den mest populære TV-grenen vinterstid. Rike var selv en habil skytter, og en gang kommenterte han sin egen topplassering under Sportrevyen, med et skjelmsk glis. Sørlendingen var også leder i TV-sporten en periode, og var da kjent som en perfeksjonstisk sjef som de ansatte respekterte, men nesten var litt redd. I 2002 fikk han en «blackout» på et fly og skjelte ut medpassasjerer. Kjell Kristian Rike døde av lungekreft 63 år gammel.

Terje Dalby (1944–2006) kommenterte fotball og andre idretter på NRK i et par tiår. Han hadde hatt en journalistisk karriere i andre medier før han begynte i TV-sporten i 1985. I starten var han radioreporter, senere ble han både programleder, nyhetsanker og vaktsjef. Dalby kommenterte også fotball, særlig kvinnefotball. Han hadde en jovial stil og satte et personlig preg på kommenteringen sin. Innimellom kunne han være litt uheldig – eller ufrivillig komisk, vil vel noen si – med formuleringene, som da han sa «og her kommer LITT av en idrettsutøver» under Paralympics. Dalby døde av kreft 61 år gammel.

Sølve Grotmol (1939–2010) kommenterte for det meste kunstløp, turn og orientering på NRK i en årrekke. Han var også programleder i Sportsrevyen. Grotmol hadde en karakteristisk stil, stemme og dialekt, noe som gjorde det lett å parodiere ham, og parodien på ham ble nesten mer kjent enn ham selv. «Djerv 1919, altså uavgjort …» Med sin trauste og saklige stil – noen ganger ispedd litt tørr kunstferdighet – sin mørke røst og litt gammelmodige jærsk, ble «Sløve Grautmål» en slags kultfigur i TV-sporten. Sølve bodde etter karrieren i sitt andre hjemland Spania, hvor han døde brått, 70 år gammel.

Knut Bjørnsen (1932–2008) kommenterte skøyter og friidrett i en årekke, og var også en populær programleder for ulike underholdningsprogrammer på statskanalen. Bjørnsen hadde autoritet på tv-skjermen, og kunne virke selvsikker på grensa til det arrogante. Etter karrieren som journalist ble han frontfigur for en tv-butikk, hvor han promoterte blant annet gryter, vaskemiddel og helseprodukter. «Det er vel kroppen din verdt», sa han i kjent stil. Hans overgang til kommersiell fjernsyn ble noen ganger latterliggjort, og han fikk tilnavn som Gryte-Knut og Vaske-Bjørn. Bjørnsen var en stor kjendis på slutten av livet, men slet også med helsa, og 76 år gammel døde han av kreft.

Rolf Hovden (1947–1996) kommenterte fotball, langrenn og turn på NRK fra fra begynnelsen av 70-tallet til midt på 80-tallet. Han er kanskje mest kjent for rapporteringen av den legenadriske innspurten av herrestafetten under ski-VM i 1982. «La ham få en stav!» «Dette kan du ikke tape, Oddvard!» I 1985 sa han opp etter en skandaløs tv-opptreden under tippekampen mellom Norwich og Southampton. Hovden snøvlet og rotet, og ble tatt av lufta etter første omgang. Det begynte å gå rykter om at han hadde vært full, men den offisiell versjonen ble at han hadde blitt matforgiftet etter dårlig gulasj. Hovden ble deretter frilans sportskommentator blant annet i TV3, men døde bare 49 år gammel.

Øivind Johnssen (1922–2005) var skuespiller før han ble kommentator i NRK, hvor han blant annet dekket alle OL fra 1964 til 1988. Han kommenterte særlig kunstløp og fotball, blant annet tippekampen fra England. Johnssen var en nokså seriøs og tilbakelent type, men innimellom ble det ball. En gang kommenterte han samme skåring to ganger fordi han ble forvirret av reprisen. «Her blir det 2–0, nesten identisk med 1–0-målet.» Ellers var han kjent som en patriotisk nordmann, og hadde alltid med seg fiskeboller på tur. Under OL i Seoul i 1988 ble han rammet av hjerneslag. Han kom seg igjen etter det, men døde i 2005, 82 år gammel.

Jon Herwig Carlsen (1937–2022) var en glad gutt fra Kampen på Oslos østkant. På grunn av sin fargerike stil og eksepsjonelt lange karriere regnes han som en av tidenes største sportskommentatorer. Carlsen startet med motorsport, men kommenterte senere både ishockey, langrenn, skihopp og ikke minst skiskyting. Jon Herwig var optimistisk av natur og nøt det livet hadde å by på av gleder. Han var en mester i mer eller mindre tullete ordspill, leste gjerne dikt på direkten og var opphavsmannen til det berømte ordtaket «stafett er stafett». Carlsen holdt det gående som skiskytterkommentator til han var langt opp i 70-åra, og som pensjonist var han fast speaker på Føyka stadion. Kommentatorlegenden ble rammet av sykdom på slutten av livet, og sovnet stille inn 84 år gammel.

Se for deg en sportshelg i NRKs storhetstid midt på 80-tallet. Fra skøytestadion rapporterer Bjørnsen og Jorset møysommelig de fire s-enes rundetider. Fra langrennsstadion hører vi Rike og Carlsen småkrangle om Brå har noen sjanse til å ta igjen russeren og svensken. På en litt innestengt linje fra England får vi Johnssens, Gleditschs og Hovdens rapporter om skåringer i Tippekampen, etterfulgt av det umiskjennelige plinget. I studio leder Grotmol oss traust og sikkert gjennom alt fra basketballresultater til værtilhøve. På radion briljerer Lillelien. De legendariske sportskommentaorene var på høyden. Midt i livet, midt i karrieren – skulle man tro. Men en etter en falt de fra, og et par tiår senere var nesten alle borte. I dag er ingen av de nevnte i live, noe mange av dem gjerne kunne vært ut fra alderen. Av de legendariske sportskommentatorene fra storhetstiden er det bare et par stykker som lever. Gunnar Grimstad, som i et intervju fortalte at kommentatorjobben hadde kostet ham to ekteskap – og vanedyret Arne Scheie, som går tur og spiser tre knekkebrød med makrell i tomat til frokost hver dag. Og så Karen Marie, da.

Dagens sportskommentatorer derimot, er proffe og sunne. Jann Post, Torgeir Bjørn, Christian Nilssen, Andreas Stabrun Smith, Ola Lunde, Vebjørn Rodal … De kommenterer toppidrett og oppfører seg nesten som toppidrettsutøvere. Sjelden sier de noe som er på kanten. Det er lenge siden siste skandale. Det er blitt sagt at man klokka 6 på morgenkvisten kan treffe på sportskommentatorer fra NRK i hotellresepsjonen. På 1980-tallet var det fordi de kom hjem fra fest. I dag er det fordi de er på vei ut for å trene.

Men jeg tar meg noen ganger i å savne de gamle, fargerike kommentatorene. De løse kanonene på dekk. De som piffet opp sportsbegivenhetene med sin personlige vri. Jovisst gjorde de feil. De hadde neppe overlevd en eneste sportssending i dagens samfunn, med krenkekultur, Twitter og Me Too. En gang hadde den legendariske finske skiløperen Juha Mieto på seg en litt spesiell lue ute i skisporet. Den har han strikka selv! sa Carlsen. Og Terje Dalby tenkte seg vel ikke så godt om den gangen han så en kvinnelig fotballdommer med hestehale og utbrøt: «Puh, så varmt det er, nå tenker jeg dommeren er våt i dusken sin.» Den gangen satt folk hjemme og humret. I dag dundrer de løs på Twitter: «Kommentatoren må fjernes!»

De gamle sportskommentorene ble legender. Det blir ikke Nilssen, Post og Smith. Men legendestatusen hadde sin pris. De gamle gutta ble offer for sin egen livsstil, for livsgleden og sportsinteressen. Arbeidslivet var ikke regulert den gangen. Det var ikke uvanlig å jobbe 45 helger i året. Etter en stressende dag med flere timers kommentering i en kald kommntatorbu og pølse med ketchup, skulle dagens resultater feires. Og nettverket skulle pleies – på puben. For livets glade gutter går solen aldri ned, sies det. Men det gjør den til slutt. Den gylne generasjonen med sportskommentatorer er en saga blott, men de lever videre i NRKS arkiver og på YouTube! Og i minnene til flere generasjoner med nordmenn. I minnene om en gladere, friere og mer løssluppen tid. Kanskje er det tross alt bra at tidene har forandret seg – at vi har blitt sunnere, forsiktigere og mer profesjonelle. Men vi som var så heldige å få oppleve de gode gamle dagene, vi få være glade for det.