Mange utlendinger som lærer norsk, blir frustrert over språksituasjonen i Norge. Ikke nok med at vi har to skriftspråk, vi har også et utall dialekter, og folk bruker dialekten sin i alle sammenhenger. Det er ganske store forskjeller mellom de ulike dialektene, og mange fremmedspråklige sier at de har problemer med å forstå for eksempel trøndersk eller bergensk. Men har Norge egentlig mer dialekt enn andre land, eller er det heller snakk om en europeisk normalsituasjon? I denne artikkelen vil vi argumentere for det siste.
Dialekter oppstår når det over tid har vært begrenset kontakt mellom folkegrupper som bor i nærheten av hverandre. Den begrensede kontakten kan skyldes geografiske, kulturelle eller politiske forhold. I Norge oppsto de store dialektskillene etter svartedauden, da store deler av landet ble avfolket. Den språklige situasjonen i Europa tyder på at lignende former for isolasjon må ha forekommet mange steder.
La oss først se på vårt naboland. Sverige ligner litt på Norge geografisk på den måten at det har vært ganske tynt befolket, med store avstander mellom sentraene. Her er det ikke mindre dialektforskjeller enn i Norge, kanskje heller mer. Tenk for eksempel på forskjellen mellom finlandssvensken i nord og danskpregede skånsk. Og i Sverige finner man en dialekt (elvdalsk) som er så forskjellig fra standardspråket at det av noen regnes som et eget språk.
Ser vi på det tyskspråklige området, er det også stor dialektvariasjon. Dialekten i nord, nedertysk (også kalt lavtysk eller plattysk) er så forskjellig fra standardtysken at det omtrent må regnes som et eget språk. Det samme gjelder sveitsertysk, og bairisk i Bayern og Østerrike. Og i lille, flate Nederland, der man kanskje ikke skulle forvente så mye dialektforskjeller, er det bemerkelsesverdig stor språklig variasjon. For eksempel snakker man i Nord-Nederland frisisk, en variant av nederlandsk som er nært beslektet med engelsk og også gjerne ses på som et eget språk.
I Storbritannia er det også klare dialektforskjeller, mer enn man kanskje tenker over. Det er for eksempel stor forskjell på såkalt Oxford-engelsk og engelsken i Skottland (skotsk) eller cockney i Øst-London. For en nordmann kan de to sistnevnte være svært utfordrende å forstå selv om man kan godt engelsk. Eksempel på cockney: I ain’t finkin abou’ ‘e’ (I am not thinking about her).
I Spania er det også stor dialektvariasjon. I nord-vest snakkes galisisk, som til en viss grad er forståelig for andre spanjoler, men som faktisk ligger nærmere portugisisk enn spansk. I nord-øst dominerer katalansk, som har likheter med fransk og italiensk. Disse to «dialektene» kan kanskje heller ses på som egne språk, men det finnes også varianter av spansk som ligger mellom kastiljansk (standardspansk) og de to nevnte språkene, slik at man kan snakke om et dialektkontinuum på den iberiske halvøya.
I Italia er det et enda større dialektmangfold. Mange italienere snakker dialekt hjemme og standarditaliensk i andre sammenhenger. Mange av dialektene er vanskelige å forstå for andre italienere. I Frankrike er dialektene sterkt på retur, men det finnes fortsatt mange av dem, og flere av dialektene er så forskjellige fra standard fransk at de kan ses på som egne språk. Man deler gjerne det franske språkområdet inn i hovedgruppene langues d’oïl og langue d’òc.
På Balkan er det også en god del dialektvariasjon. Særlig er fjellandet Slovenia kjent for å ha mange ulike dialekter. Et slovensk ordtak sier at «hver landsby har sin egen stemme». Noen av dialektene, blant andre resiansk, er så ulik de andre dialektene at de knapt er forståelige for andre slovenere.
I Polen er det generelt mindre dialektbruk enn i mange andre europeiske land, men det finnes flere untak. Det mest fremtredende er kanskje schlesisk, som er påvirket av tysk og brukes av rundt en halv million i Vest-Polen. Forskjellen mellom schlesisk og standard polsk kan sies å være omtrent som mellom dansk og svensk.
Også i Baltikum er det beydelig dialektmangfold. Lille Litauen, som er på størrelse med en norsk landsdel, har flere dialekter. For eksempel skiller dialektene i vest (samogitisk) seg så mye fra normert litauisk at det av mange regnes som et eget språk. Både dialekten i vestre og dialekten østre Litauen har dessuten flere subdialekter. En lignende språksituasjon fins i nabolandene Latvia og Estland.
Mange tenker at det russiske språkområdet er veldig ensartet, og det er sant hvis man bare ser på selve Russland. Der har det vært såpass mye intern flytting at dialektforskjellene har minket kraftig. Men regner man med hviterussisk og ukrainsk til det samme språkområdet, ser vi at det er mye variasjon også her. Både hviterussisk og russisk ligger mellom russisk og polsk, og er knapt nok forståelige for russiskalende. Begge regnes som egne språk.
Dette var bare noen eksempler på det enorme dialektmangfoldet i Europa. Det viser at mange områder har vært delvis isolert fra hverandre geografisk, kulturelt og/eller politisk i lengre perioder. Vi vil våge den påstanden at det er mindre dialekt i Norge enn det som er vanlig i Europa! Tenk på den enorme avstanden fra Kirkenes i nord-øst til Kristiansand i sør. Folk fra de to områdene har ingen problemer med å forstå hverandre selv om det er en del forskjeller i vokabular, grammatikk og uttale. Hvor i Europa har man områder med så lik dialekt 2000 km fra hverandre? Ikke mange steder!
Myten om Norge som det store dialektlandet kommer nok av dialektenes høye status i Norge. I Norge brukes dialektene i nesten alle sammenhenger, i de siste årene til og med også i nyhetssendinger. Dette har nok å gjøre med at dialektbruk her til lands har blitt koblet opp mot demokrati, klassekamp, likestilling og motkultur. Mens dialektene er på sterk retur i andre land, er situasjonen mer blandet i Norge. Det kan virke som dialektenes status øker, samtidig som dialektforskjellene stadig blir mindre (det skjer både regionalisering og standardisering). Men vi bør slutte å tro at Norge har så forferdelig stort dialektmangfold sammenlignet med andre land, for det er rett og slett ikke riktig.
Nygård Frilans 